Så lenge jeg kan huske har jeg fått ting til på skolen. Jeg har alltid tatt ting lett og lært meg det jeg skal uten problemer. Jeg har vært heldig, det er det ingen tvil om, men hvorfor skal det bli brukt mot meg?
Da jeg begynte på ungdomsskolen hadde jeg rimelig høye forventninger og det med god grunn. Forventninger jeg klarte å innfri med masse arbeid og god tålmodighet. I begynnelsen var det virkelig bare gøy å ha gode karakterer, jeg var kjempefornøyd selv og fikk skryt av både venner og familie. Så begynte problemene...
Mens karakterene holdt seg på et stabilt, men høyt, nivå steg både mine og andres forventninger. I klassen var det en selvfølge at jeg alltid fikk 5 eller 6 noe som ble påpekt både titt og ofte. Fremdeles var det en nogenlunde positiv vinkling på det hele, men etter hvert begynte folk å ta avstand fra meg hver gang en karakter ble utdelt fordi: "jeg gidder ikke å snakke med deg om sånne ting, du får alltid så gode karakterer".
Selvfølgelig var dette ubehagelig, men jeg taklet det. Jeg var jo tross alt veldig fornøyd med karakterene mine selv og prøvde så godt jeg bare kunne å ikke la dette trekke meg ned. Det verste begynte da jeg fikk skylden for at andre var misfornøyde med karakterene sine. Det var min feil at andre ble sur når de fikk en 3-er fordi jeg fikk en 6-er. Jeg fikk beskjed om at jeg skrøt for mye av karakterene mine, at jeg ikke måtte gå rundt å vifte sånn med dem fordi andre kunne bli lei seg. Det, mer enn noe annet, knuste selvfølelsen min fordi jeg ikke en gang fikk lov å være stolt over det ene jeg virkelig følte jeg fikk til! Ikke synes jeg selv at jeg viftet med dem heller, jeg svarte simpelt hen bare ærlig når folk spurte meg.
Så jeg prøvde å skjule dem mer. Der andre trekker fra minusen på karakteren og gjerne legger til en pluss gjorde jeg det omvendt. Jeg prøvde å få fokuset vekk fra karakteren og over på om jeg var fornøyd eller ikke. Jeg fikk det til noen ganger, men når en person i andre enden av klasserommet ropte til meg: "Du fikk sikkert 6-er du Maria! Det får du alltid," klarte jeg ikke å la være å forsvare meg. Jeg svarte ærlig at jeg ikke fikk 6, men 5 og folk sukket og sa at jeg ikke hadde rett til å være misfornøyd. Det er jeg totalt enig i og ikke var jeg det heller.
I begynnelsen, da jeg fikk spørsmål om hvilken karakter jeg ville bli skuffet over, svarte jeg ærlig; 4. Det står jeg for fortsatt fordi, selv om jeg mener det er en ekstremt god karakter, den er under mine forventninger. Dette svaret sjokkerte tydeligvis mange og plutselig var det som spørsmålet de hadde stilt var hvilken karakter som var dårlig, ikke hva jeg ville bli fornøyd med. De påsto at jeg sa de var dårlige og at jeg ødela for dem når de ble fornøyd med en 4-er.
Det var likevel ikke før jeg fikk høre at venninner sa at jeg ødela andres selvfølelse angående karakterer bak min rygg at jeg virkelig ikke orket mer. Da begynte jeg å spille dum for å få folk til å like meg mer og for å få dem til å innse at jeg ikke bare var jenten med det "sykt høye snittet". Jeg klistret på meg et smil når jeg fikk 11 av 18 riktige på engelsk gloseprøve fordi jeg ikke orket å øve og være så forbanna skoleflink hele tiden. Jeg latet som om jeg slet med puggingen når alt egentlig var krystallklart i hodet mitt. Jeg tok på meg en maske og fjernet meg så fort det ble snakk om karakterer. Jeg svarte fortsatt ærlig når folk spurte, for hvordan kunne jeg lyge, men jeg ville helst ikke si noen ting og ignorerte ofte ubehagelige spørsmål.
Slik holder jeg på fortsatt. Jeg blir kjempeglad hver eneste gang jeg få en god karakter, men svarer kun bordvenninnene mine Sofie, Ingrid og Kristina når de spør fordi de er de eneste som ikke blir sure når jeg får det godt til. Alle andre får svaret; jeg er fornøyd, og spør de mer går jeg vekk. Snittet mitt klarer jeg ikke å holde hemmelig fordi så mange gjetter på det høyt og foran meg. Jeg klarer ikke å la være å si noe da, men prøver som best jeg bare kan å la være å snakke om skole. Ting har blir bedre, definitivt, men jeg tror faktisk også jeg har mistet noen venner på grunn av alt dette. Folk som ikke orket peset med karakterene hele tiden, som ville holde litt avstand for å klare å sette pris på sine egne karakterer.
Dette høres sikkert veldig dramatisk ut, men det er det ikke. Ting har ikke vært kjekt med tanke på dette, men dere må for all del ikke tro jeg blir plaget på noen måte. De som sier og gjør disse tingene mener ingenting vondt og jeg forstår dem godt. Jeg syns heller ikke jeg fortjener disse gode karakterene når jeg ser hvor mye andre må jobbe for dem. For meg har de alltid bare kommet, noe jeg tror kommer av at jeg alltid har jobbet bra på skolen og sluppet unna en del hjemmearbeid.
Jeg tror ikke det er vanskeligere å ha gode karakterer enn dårlig; nei tvert imot. Hvis du gang på gang får karakterer under forventningene dine skuffer du tross alt deg selv; noe jeg mener er den verste følelsen i verden. Poenget mitt er at jeg også fortjener å være fornøyd med karakterene mine uten at andre skal prøve å trekke meg ned! Jeg får gode karakterer fordi jeg jobber for dem, kanskje ikke like mye som du hadde måttet jobbe for de samme; men jeg får de karakterene jeg får og vil være stolt av dem! Hver eneste gang du kommer bort til meg og sier noe som: "Hva fikk du? Nei, jeg vil ikke vite det, blir bare skuffet," eller "Du får jo alltid gode karakterer, orker ikke være med deg" så ødelegger du totalt den gode følelsen jeg fikk i det karakteren innfridde mine forventninger. Det er faktisk vanskelig nok for meg å ha så høye ufrivillige forventninger om jeg ikke skal få kjeft når jeg klarer å nå dem også. Vær så snill og unn meg og alle andre det de fortjener, ting blir slik du gjør dem! Jeg drømmer om at verden en dag vil være fri for sjalusi og janteloven og at folk unner hverandre den respekten og suksessen de fortjener. Slik verden beveger seg nå, tror jeg desverre aldri den dagen vil komme...
Dette ble et ekstremt langt innlegg, det er jeg fullt klar over. Jeg antar jeg bare ville få ut følelsene mine rundt dette og bli litt ferdig med det. Hvis du leste hele, tusen takk!
